Mandal Musikkforening
MANDAL MUSIKKFORENING
 • Presseklipp    • Aktivitetskalender    • Kontakt oss    • Facebook    • Medlemsinfo    • Historie    • Billedgalleri    • Mandalskalenderen    • Velkommen til oss    

 

 

   Historie
           

Snarveier:
 Bli medlem
 Logg inn medlem
 Kontakt oss!
Antall besøk på siden: 496 163

 

 


Mandal Musikkforening gjennom 100 år

av Rolf Th Rasmussen

Første musikkorps i Mandal
Første gang vi hører om musikkorps i Mandal er 17. mai 1848. I Lister og Mandals Amtstidende leser vi at det deltok et musikkorps, "for størstedelen bestaaende av Stedets unge Mennesker". Etter alt å dømme var det ledet av musikklærer J. Spiess. Dette må være den musikkforening som opptrådte ved friluftskonserten i august 1850, og det er påvist at den var i sving til henimot 1860.
I 1870-årene ble det påny utøvd blåsemusikk i Mandal. Organist Th. Hilde spilte på tenorhorn og basun og opptrådte som solist på kammerkonserter. Vi vet at det ble dannet en hornkvartett, og den spilte da Byselskapet innviet parken på Uranienborg 10. juni 1878. Dette var en privat kvartett, og den var ikke alltid disponibel. På høytidsdager som 17. mai måtte man leie fremmede krefter.

Musikkforeningen blir stiftet
I 1881 hadde Arbeidersamfundet, som i mange år opptrådte som selvbestaltet 17. mai-komite, leid et tysk musikkorps. Men korpset uteble, antagelig fordi det hadde fått høyere honorar i en av nabobyene. Dette gav støtet til at Musikkforeningen ble stiftet.
Allerede 20. mai samme år bringer avisen et opprop om å få dannet en musikkforening. Det fulgte en rekke innlegg som alle sluttet opp om den gode tanke, og det munnet ut i en "Indbydelse til dannelse av hornmusikk i Mandal". Dette er datert 9. juni 1881. Det regner vi som stiftelsesdagen for Mandals Hornmusikkforening, som navnet var den gang. Innbyderne – 7 i tallet – var styret i Mandal Arbeidersamfund, og de dannet også Musikkforeningens første styre.
Disse var en rekke kjente menn: Edw. Kraft, Olaus Olsen, M. Pedersen, T. Pedersen, J.L. Rummelhoff, Hjalmar Selmer og L. Simonsen. Etter alt å dømme var Hjalmar Selmer formann.
Med bidrag fra Brennevinssamlaget og Mandals Sparebank og ved en liten kontingent fra støttende medlemmer, ble det skaffet penger til en sekstett, og allerede i august 1881 kom øvelsene i gang. Den første instruktør var Joh. C. Christensen, Brigademusikkens myndige og dyktige dirigent. Det var kostbart å hente ham fra Kristiansand, og derfor skulle han lære opp musikantene og overlate den senere instruksjon til organist Andreas Skogstad, som overtok i 1882.
De første aktive musikanter var bare seks i tallet. Vi kjenner navnene på de fleste. Fra 1881 var det Olaus Olsen, Peder Reinertsen, J. Jørgensen og J. Isaachsen og to til. I 1883 kom det til tre nye, og av dem er O. Lunder og N. Ulving kjent, og to falt fra. En av dem som falt fra, men som antagelig var med i 1881, var Marius Berthelsen, som døde etter kort tid.
Hornmusikkforeningen skulle ha spilt fra kirketårnet 1. Juledag 1881, men det ble ikke noe av, for organist Skogstad var syk. I stedet ble dert spilt en koral eller to fra kirketårnet nyttårsmorgen. Det ser ut til at foreningen første gang lot seg høre 1. januar 1882.
Som marsjerende korps var debuten 17. mai 1882. Med "Mandal nye Hornmmusikk" i spissen startet prosesjonen fra Malmø skole kl. 4, og så toget man over broen til Furulunden.

17. Mai feiringen i Mandal
Året etter, i 1883, begynte 17.mai-feiringen allerede i morgentimene. Kl. 8 gikk salutten og dessuten var der "Musikk gjennom Gaderne av Stedets godt indøvde korps." Det sier seg selv at korpset også ledet fanetoget til Furulunden og spilte til underholdning etter talene.
Det gav mersmak, og foreningens gode støtte, malermester Rummelhoff, oppfordret publikum til å tegne seg for bidrag til musikken, slik at det kunne bli mere musikkunderholdning i Furulunden eller på elven. Selv om utbyttet bare ble 65 kr som fordelt på 8 musikanter ble svært beskjeden betaling, ble det allikevel til at Hornmusikken musiserte i Furulunden en times tid hver søndag, hvis været var godt.
I juli samme år arrangerte Mandal Hornmusikk landtur. Søndag 15 juli marsjerer musikken fra broen kl. 4 til Ormestad, og der ble det underholdning og dans.
Et par uker i forveien hadde man spilt for Totalafholdsforeningens Kredsfest. Og i september skulle foreningen spilt i kirken, men da organist Skogstad var syk. måtte man innskrenke seg til å spille koralmusikk fra kirketårnet. Ved årsskiftet arrangerer man musikalsk aftenunderholdning til inntekt for hornmusikkens instruktør, organist Skogstad.
Det var en stadig kamp for å få penger til opplæring av musikantene. Fra Sparebanken fikk Hornsekstetten – den er i alle disse årene identisk med Mandal Hormusikkforening – hvert år kr. 200 som var organist Skogstads betaling for undervisningen. Men det var lite nok, for det måtte læres opp nye rekrutter. I mars 1884 talte korpset foruten instruktøren 6 musikanter i det faste korpset og dessuten 5 i "reservekorpset". Foreningen hadde på det tidspunkt 10 instrumenter. Til 17. mai arbeidet Hornmusikkforeningen på å få utført "Ja, vi elsker", "Sønner av Norge" og "Kongesangen" av 10-12 musikere. Navnene på dem kjenner vi dessverre ikke, bortsett fra de som allerede er nevnt.
Årene 1884 og 1885 var ikke så lette for foreningen. Organist Skogstad var hemmet av sykdom, og bidragene kom ikke hvert år. Allikevel opptrådte hornmusikken, til dels med originalkomposisjoner av dirigenten. Til Aftenunderholdningen 5. juledag 1884, der musikken "udføres delvis av Mandal hornmusik og 2 violiner" oppføres bl.a. "St. Hansmarsch" av Skogstad for horn og fiolin, og Skogstad har arrangert flere stykker. Anmeldelsen var også meget positiv. Skogstad fikk ros for sine komposisjoner "Udmarsch" for kor og "St. Hansmarsch". Men publikum uteble, så utbyttet var magert.
Så forsøkte korpset å spille inn litt penger ved St. Hansfest i Furulunden, men entre på 20 øre for voksne og 10 for barn, skulle ikke gi de store inntekter.
Påskedag 1886 skulle bli siste gang organist Skogstad ledet Hornmusikkforeningen. "Med vanlig Liv og Ihærdighed ... forat et nogenlunde gunstig Resultat kunde opnaaes". Det ble både koraler fra kirketårnet og blåsemusikk til salmene.

Musikkforeningens første år
Andreas Skogstad døde kort tid etter, og dermed ble foreningens opptredener sjeldnere. Men i 1890-årene fikk byen en ny organist som fikk fart på Hornmusikkforeningen. Det var organist Karl Vik.
Han hadde begynt sin musikalske løpebane som militærmusiker i Fredrikstad, Han hadde ledet musikkorps og var også en habil komponist. Hans energi fikk gagnlige følger for foreningen: Nytt repertoar, flere konserter, samtidig som det ble opplært nye musikerer. Fra denne tid har vi det første kjente bilde av korpset, med Karl Vik midt blant 9 andre musikere. Det var helt nye folk, ingen av de gamle fra 1881 er med.
Hornmusikkforeningen opptrer nå ved mange anledninger. I en annonse for Basaren for Husarme er dette programmet oppført: Metzdorf: Schutzenfest, Tyrolerlider, Kiesler: Uber Land und Meer, og dessuten Viks egne komposisjoner.
Karl Vik var en kapasitet som nok fant at hans evner ikke fikk utfolde seg i småbyen Mandal. I 1894 dro han tilbake til Fredrikstad. Hans etterfølger, Rudolph Magnus Forwald, var en fremragende organist som også befattet seg med blåsemusikk. En tid ledet han Musikkforeningen, men i 1898 fikk den en militærmusiker fra Kristiansand som dirigent. Hans navn var Helmer Berntsen.
Berntsen overtok ledelsen av korpset i mars 1898, og allerede to uker senere opptrådte det med dette programmet:
Militærmarsj av Bye, Fantasi for klarinett av Karaffa, Traum av Schwenninger, Källan med tenorhornsolo, av Wetterling, Kinderbal, polka av Schreiner, Liebesbilder, vals, og Fyrverkeripolka, begge av Farbach. Det hele sluttet med Alfred Svendsens Defilermarsj i Berntsens arrangement.
I juli holdt foreningen konsert i Furulunden under Helmer Berntsens ledelse. I anmeldelsen heter det:
"Foreningen fremførte sit nye, righoldige program. Solisterne spilte udmerket. Især gjorde klarinetten sig fordelaktig gjældende, da foreningens dygtige instruktør hr.Berntsen, der bæser det instrument, er bekjendt som en ældre, dyktig musiker, under hvis ledelse foreningen gaar hurtigt og stødt fremover:"
Den andre solisten var Gustav Hegnander, som senere skulle bli dirigent for marinemusikken i Horten i årene 1911-1939.
Det var ikke å vente at den lille foreningen skulle kunne bekoste instruktør fra Kristiansand mere enn for et kortere tidsrom. Derfor ble det bare et års tid at Berntsen ledet korpset. Men det hadde fått en fornyelse som gav det kraft til å eksistere i mange år på egen hånd, og den neste som skulle prege korpset, er organist Lars Heggen.
Hans navn er sterkt knyttet til norsk korsang. I Mandal gjorde han en bragd da han i 1909 startet Mandal Guttekorps, og også i Musikkforeningen gjorde han en innsats. I en avisnotis fra 1907 heter det om Lars Heggen bl.a.:
"Musikkforeningen, som han de sidste par aar uden personlig fordel – ja tildels med direkte tab – har ledet, har han drevet frem, saa alle er enige om at saa bra har det aldrig staat til der før. Vi har ligefrem grund til at være stolte av vort lille musikkorps."
I disse årene var turnmarkedene begivenheter i småbyen Mandal. Det var nettopp anledningen for Musikkforeningen til å la seg høre. Først deltok musikken i oppmarsj til Festivitetslokalet, så spilte de en times tid. Deretter var det pause for at musikantene kunde få seg noe i livet, og kl. 8 var det på`n igjen med hornmusikk.
Det var et rikt musikkliv i Mandal i de årene Heggen var her. I Musikkforeningen deltok han som dirigent og fløytist. Om Musikkforeningen heter det i en av Albert Simonsens artikler fra 1906:
"Man skal hengi sig til at nyde, da kan man ogsaa ha glæde af mindre fuldkomne ydelser. Programmet var valgt med forstand og forsiktighed, de gamle kjente melodier gjorde sig bra, de skaffet os en riktig hyggelig søndags eftermiddag."
Flere av musikantene "gikk igjen" i andre foreninger, f.eks. Turnforeningen og Sangforeningen. Det betydde at besetningen nødvendigvis måtte bli en del redusert når musikantene måtte delta i turnoppvisninger samtidig som Musikkforeningen skulle spille til øvelse. Det hadde sine gode grunner når man plasserte "Sang- og Musikforeningen" sammen i 17. mai-toget. Når musikantene tok pause for å overlate tonen til sangerne, var det sikkert noen som måtte henge i uansett.

Foreningen får sitt nåværende navn
Av avisene fremgår det at foreningen fikk sitt nåværende navn omkring 1905 – det gamle ble nok litt umoderne. Det henger sikkert sammen med at korpset ikke lenger var rent messingkorps, det hadde fått trommer og et par treblåsere. Klarinettisten het Ole C. Ormestad, og dirigenten spilte altså fløyte.
Da Heggen startet Mandal Guttekorps i 1909, fikk han mindre tid til å ta hånd om Musikkforeningen. Dette gikk ut over aktivitetene i foreningen, og det ble lengre mellom konserter og opptredener. Det ligger nær å anta at en del av musikerne så frem til at en ny generasjon skulle overta.
Da Lars Heggen i 1912 reiste fra byen, overtok Ole. C. Ormestad ansvaret for Guttekorpset og sikkert også for musikkforeningen. Det administrative apparat i korpsene var ikke så utbygd som i våre dager, og korpsene fikk ofte karakter av "leilighetskorps". Man lånte musikere fra hverandre når det var påkrevet. Det forekom i alle småbyene langs kysten, og ofte ble slike leilighetskorps redningen når foreninger og markeder trengte hornmusikk. I Mandal fikk dirigenten sitt navn knyttet til korpset nettopp i disse årene. "Ormestads orkester" er nevnt i avisene flere ganger, selv om vi også ser at Musikkforeningen averterer konsertene.
I 1918 døde Ormestad, og først da organist Kuno Martens kom til byen i 1921, fikk musikkforeningen fart på seg. På kort tid samlet Martens 26 musikanter, de fleste fra Guttekorpset, og etter noen øvelser var Musikkforeningen å se på byen.

Dirigenter fra Brigademusikken
Allerede i 1922 opptrådte Musikkforeningen med ny dirigent, denne gangen en brigademusiker fra Kristiansand. Det var musikksersjant A. Hammersmark som vi ser på det eneste bilde det har vært mulig å oppdrive fra 1923. Videre finner vi gamle guttemusikanter fra Heggens tid, men også enkelte nye ansikter.
Det kostet å hente dirigent fra Kristiansand, og derfor satte man igang med marked på Ljosheim. Korpsets ca. 17 medlemmer fikk hjelp av byens amatørskuespillere. Foran desembermarkedet i 1922 var det E. K. Hillesund som i en artikkel oppfordret til å besøke arrangementet. Vi får håpe det ble et godt økonomisk utbytte av det.
I april 1923 fikk foreningens konsert i Ungdomslokalet god omtale: "Førsteklasses fra først til sist...presisjon og freidighet, proppfullt hus og stor begeistring": Forening holdt også konsert på Vigeland 10. juni og i Furulunden 5. august 1923. Videre averterte man lysttur til Farestad 12. august.
I Lindesnes for 30.12.25 leser vi at Mandals Musikkforening gir konsert 3. januar 1926 under ledelse av H. Schikora. "Foreningen ble stiftet for nogen måneder siden av endel eldre gutter, som tidligere hadde vært medlemmer av andre musikkorps".
Programmet omfattet både Grieg og populærmusikk, bl.a. "en uhyre morsom onestep, "Min fætter Nick", i hvilken hele korpset deltar med sang". Denne gangen ble konserten holdt i Turnhallen, som nå var ferdig. I mange år skulle dette bli byens konsertlokale både for korps og sangere, for teaterturneer og til sine tider også kinolokale.
Den nye dirigenten, Henrik Schikora, var også divisjonsmusiker. Korpset bestod av noen eldre musikanter fra 1923, men hovedtyngden er guttemusikanter fra Martens' korps - slik fortoner det seg ihvertfall på det bilde vi har fra 1926.

Musikkforeningens marked
Den vellykkede konsert i januar 1926 stimulerte til ny innsats. Allerede i februar stelte Musikkforeningen til et tredagers marked i Turnhallen
Forfatteren Jens Zetlitz Kielland bidrog til underholdningen, der var lokalrevy og 6 manns strykeorkester. Viser og humoristiske potpurrier, "Terje Viken – fritt etter Ibsen av Knoll og Tott". utlodning, skytebane, dans og restaurant.
Men først og fremst var det musikk ved Musikkforeningen: Kessel: "Festmarsj", Krutzfeldt: "Radiofeen", twostep med sang, Baumanns "Mignonette-overture" og "Es lebe hoch", marsj av Klem. En fulltreffer fra januarkonserten var med. Det var Hertels "Glade sjæle", polka for xylofon, virtuost fremført av Karl Tønnesen.
Både våren og høsten 1926 opptrådte foreningen med friluftskonserter i Furulunden og Skriverhaven. Ved en konsert i juli hadde man assistanse av dirigentens bror, Josef Schikora, og av Odd Jørgensen, begge fra Divisjonsmusikken. Programmet var det musikantene hadde innøvd til et stevne i Stavanger – 9 numre. Turen til Stavanger var den lengste Musikkforeningen til da hadde våget seg ut på.

Strykeorkester
Henrik Schikora kombinerte øvelsene i Musikkforeningen med å gi undervisning i fiolinspill, og i februar 1927 var "Mandals strykeorkester" i Farsund og gav konsert i Banksalen. Karl Tønnesen på xylofon vakte stor begeistring, men også orkesteret høstet stort og fortjent bifall. Dette 12 mann store orkester assisterte også ved Musikkforeningenes store marked i januar 1927. Av nye numre hadde Musikkforeningen innøvd "Regimentets datter" av Donizetti, Borgs "Jernbanegalopp" og et par nye marsjer, bl.a. Rødings "The faithful Guard". Et jazzband sørget for dansemusikk. Årets nye dans, charleston, skulle det også bli råd med!
Dessverre er protokollene fra denne tiden gått tapt, så vi vet ikke hva markedet innbrakte. Men det måtte gjentas uken etter, og har nok gitt penger i kassen og mandalittene god underholdning.

Vanskelige tider
I tredveårene merket foreningen de vanskelige tider. Økonomien tillot ikke å engasjere betalt instruktør, og dermed ble det vanskelig å fornye repertoaret. Det var lite penger blant folk og tilhørerne få til konserter der publikum måtte betale. Det eneste som bragte penger i kassen, var spillingen 1. og 17. mai.
I alle de foregående år har vi vært henvist til avisene som kilder for opplysningene om Musikkforeningen. Men fra 1935 er det ført protokoll. Da var korpset ledet av Jørgen Jacobsen, og han var i mange år en av dens trofaste støtter.
I desember 1935 hadde Musikkforeningen igjen underholdningskveld. Programmet omfattet bl.a. "Wien bleibt Wien", "Flyvermarsj" og overtyre "Den lystige student". Ved en lignende kveld i 1937 vartet man dessuten opp med "Hoch Heidesburg", "Fantombrigaden", "Kadettmarsj" og "Nissenes vaktparade". Den siste gikk best, heter det.
I 1940 søkte Musikkforeningen medlemskap i Agder Krets av Norges Gutte- og Ungdomskorps-forbund. Man tok sikte på å delta i kretsstevnet som skulle holdes i Farsund samme år. Men det satte krigsbegivenhetene en stopper for.
Okkupasjonen i 1940 førte til at Mandals Musikkforening innstilte all virksomhet utad. Et år fortsatte øvelsene med Holger Winther og Frithjof Ihme som instruktører, men så var det pause til 1945. Foreningens protokoll forteller:
"Etter å ha ligget nede under krigen, ble det sammenkalt til øvelse 8. mai 1945 for å forsøke å få istand noe musikk til de festdager som forestod. Dette lyktes også, og musikken var i ilden 17. mai, på Idrettens dag 3 juni og ellers ved flere opptog gjennom gatene i Mandal."
Da festrusen avtok, dabbet også interessen hos musikantene av. Om sesongen 1945-46 heter det at "det har vært en trengslenes tid på alle måter." I januar 1946 averterte man at "øvelsene gjenopptas under instruksjon av organist Salvesen. Interesserte og nye medlemmer innbys. Instrumenter og noter tilhørende Musikkforeningen, eller hornorkestre som er nedlagt, bes innlevert."
Fortsatt var fremmøtet lite stabilt, og ved årsmøtet i oktober 1946 fremmet Jørgen Jacobsen et forslag som ble vedtatt:
"Mandals Musikkforening innstiller sine øvelser p.gr. av manglende interesse. De medlemmer som har kompetanse går inn for å lære opp gutter fra 10 år og oppover, for på denne måte å få dannet en stamme som kan holde hornmusikk i live."

Guttekorps i Musikkforeningens regi
Det meldte seg straks 40 gutter. Men så var det instrumenter, for Musikkforeningen disponerte bare 24 brukbare. Et opprop i avisen gav visse resultater, og guttekorpset kom i gang 23.10. under ledelse av organist Salvesen og Jørgen Jacobsen, senere også Mauritz Bentsen. Instrumentene ble fordelt blant guttene, og vanskelighetene med å lære noter og dessuten få lyd på hornene ble nok for store for endel av rekruttene. I februar kom et nytt moment inn: Musikkforeningen ble spurt om å stille til spillingen i byen 1. og 17. mai. Det kunne ikke være tale om at guttemusikken kunne være presentabel til 1. mai, så Musikkforeningens gamle karer måtte eventuelt i ilden. Og for å få istand korpset, måtte man låne instrumenter av guttemusikken.
Slik ble det da også. Med et korps på henved 20 mann under ledelse av Frithjof Ihme fikk man i stand spilling både i Mandal og på Vigmostad. 17. mai-spillingen i byen og på Vigeland, Mandalsdagen og flere andre opptredener gav Musikkforeningen en økonomisk god sesong. Men guttemusikken så det skrøpelig ut. Men 4-5 av guttene er senere å finne igjen blant aspiranter i Musikkforeningen, der de ble stående kortere eller lengre tid.
I 1949 ble Musikkens Hus innviet. Det foregående år hadde krevd stor dugnadsinnsats, og dette hadde nok stimulert medlemmene også når det gjaldt det musikalske. "Defilermarsj" var årets nye, og den gikk like bra som fjorårets slager "Marsj av Møller." Og på slutten av året arbeidet man med en ny, krevende marsj: "Colonel Bogey".
I 1950 var Musikkforeningen blitt medlem av NMF og deltok samme år i kretsstevnet i Grimstad: Senere gjorde foreningen et vellykket PR-fremstøt som resulterte i betydelig økende kommunale bidrag.
Et lykkelig grep var da musikkløytnant Rolf Gjertsen ble engasjert som dirigent. Repertoaret ble utvidet og korpset deltok på landsstevnet i Oslo 1951. Men fortsatt var rekrutteringen et problem. I en skoleby som Mandal blir gjennomtrekken blant musikantene stor, mange eldre medlemmer gikk til sjøs, og i 1952 var tallet på de aktive musikerne sunket til 12.
I 1953 kom det så langt at det ble valgt et interimsstyre for å skaffe penger til uniformer. Det mente styret var nødvendig for å motivere musikantene. Det året var da 17. mai-toget måtte gå til lyden av en høyttaler. Det er forresten ikke den fulle sannhet, for til barnetoget hadde 24 gamle musikanter i hemmelighet øvd inn noen marsjer for ikke å skuffe barna. Men borgertoget måtte nøye seg med høyttalermusikk.
I løpet av 1953 lyktes det å få igang igjen Mandals Guttekorps. De første par årene stilte endel av Musikkforeningens og Orkesterforeningens medlemmer seg til rådighet som gruppeinstruktører for guttemusikantene.

Økt aktivitet i Musikkforeningen
Dette hadde meget positiv virkning på Mandals Musikkforening. Mange av de gamle musikanter fikk fornyet interesse for sitt gamle korps og meldte seg som aktive. Musikkforeningen tok også inn egne elever – hele 8 stykker. Disse øvde under ledelse av Frithjof Ihme.
Allerede i mai 1954 kunne foreningen stille med 25 mann på et stevne i Vennesla, og i oktober var korpset økt til 39. "Guttemusikken puffet gamlekarene inn i korpset igjen", heter det i en avisartikkel.
Sommeren 1955 hadde man øvd inn et program på 15 numre. Dermed våget man å ta en Danmarkstur. Det skulle være en kombinert sightseeing og musikktur med spilling i Skagen. Korpset hadde fått uniformer, og dermed fikk oppmarsjen et stiligere preg. Avisberetningene forteller at Danmarksturen ble svært vellykket.
Året etter sa dirigenten, Frithjof Ihme, fra seg stillingen, da han ble så opptatt i sitt arbeide at en annen måtte overta. Det ble musikkløytnant Rolf Gjertsen som overtok, og hans arbeid gav resultater. Korpset hadde åpenbart musikalsk fremgang, repertoaret ble utvidet og medlemsantallet stabiliserte seg på ca. 34.
I 1957 stod Musikkforeningen som arrangør av kretsstevnet for amatørkorps og samlet 12 korps med 300 musikere. På foreningens underholdningskonserter var det økt oppslutning og positiv kritikk, og både i 1957 og de to følgende år tok korpset opp unge elever.
I 1964 sluttet Rolf Gjertsen som dirigent, og Zador Szabados overtok for et år. Deretter dirigerte Øyvind Bringsdal korpset, og under hans taktstokk avsluttet Musikkforeningen sesongen 1964/65 med et kretsstevne for amatørkorps. Deretter overtok Arvid Rønning inntil Roar Reinertsen kom i 1967.
Dermed gikk foreningen inn i en lengre oppbygningsperiode, som på mange måter skulle gi korpset det preg det har i dag: Et marsjerende korps med nettopp marsjmusikk som spesialitet.
De senere år har korpset arrangert regelmessige konserter, gjerne med gjestekorps eller med andre musikkgrupper som innslag. Dette er positive trekk som tilhørerne åpenbart setter like stor pris på som korpsets egne musikanter.
Fra 1978 – 80 dirigerte Erling Eldorsen Musikkforeningen, men fra 1980 har Kai Tønnesen overtatt. Det blir han som dirigerer korpset i jubileumsåret.

I jubileumssesongen har Mandal Musikkforening følgende styre: Øystein Johannesen (formann), Bjarne Skogsfjord (nestformann), Trude Nygaard (sekretær), Arvid Askildsen (kasserer) og Gunnar Spilling. Varamenn: Øyvind Westermoen og Steinar Johansen.



Tilbake til framside

    Utskriftsvennlig versjon